Del 1: Et brustent blikk på toalettet

Øynene stirret  blindt mot taket. Det brustne blikket  vitnet mer om undring enn om frykt.  Overraskelsen, den aller siste i denne mannens liv, tegnet et drag av tung bebreidelse i ellers milde ansiktstrekk: Hvorfor? Hvorfor meg?

Ordfører Gunnar Munkholm vaklet sidelengs. Han grep vaskeservanten med begge never slik en druknende klamrer seg til taustigen som kastes ned langs skipssiden. Blikket kunne han takle. Det  kjente ansiktet som var stivnet i en anklagende dødsmaske likeså, for Munkholm var en særdeles behersket type. Ja, en klassisk flegmatiker med sinnsro nok til å lese ferdig boken sin i et fly kapret av selvmordsbombere.  Det pleide i hvert fall varaordfører Oddvar Bong å spøke med i lystig lag inne i biblioteket på Bårdsborg slott.

Nei, det var kniven som nær tok livet av ham også. Synet av kniven fikk hjertet til å løpe i galopp. Den  pumpet  blodet i bankende bølger mot tinningen hans, presset svetteperler ut gjennom hver eneste pore i kroppen og sendte elektriske støt i smertefulle jag gjennom trådene i nervesystemet, helt ut til de fingrene som nå klemte panisk om hvitt porselen.

Kniven hadde rødt skjefte i plast. Skjeftet var buet og bar en logo han straks dro kjensel på. Dette var  varemerket  til en av de markante bedriftene i Orkla kommune. Knivbladet kunne være kort eller langt, hvem vet, for det sto plantet midt i pannen til mannen på gulvet. Men det var uansett langt nok.  Ikke en millimeter av stålet syntes.

”Bong!” ropte ordføreren mens han fortsatt sto bøyd over vasken med et gult påskeslips hengende loddrett ned mot avløpet.

”Bong, du må komme!”, stønnet han på fintrøndersk. Og snart styrtet alle ut fra møterommet og inn på herretoalettet, som var tomt. Så veltet politikerne inn på dametoalettet i stedet, overbevist om at den elskelige Munkholm lå rett ut rammet av et illebefinnende. Men han sto oppreist, om enn noe i ubalanse.

Varaordfører Oddvar Bong fra Senterpartiet rekapitulerte i sitt stille sinn prosedyrene for bruk av hjertestarter. Fremskrittspartiets Tjostolv Larson forsøkte å huske om det var 112 eller 113 han skulle ringe. Arne Grønoset fra Venstre tok straks kommandoen og brølte: ”Er det en lege til stede?”,noe det selvsagt ikke var, for leger tjener for godt til å drive med politikk, hvis vi ser bort fra Mads Gilbert.  Men han har jo tid til alt, bortsett fra å hjelpe politikere i Orkla kommune, da.

Nei, noen medisiner fantes ikke på det avlåste Orkla rådhus. Det nærmeste man kom var Grønosets partifelle Lauritz Skullerud – forsker i Strålevernet og ivrig måler av radioaktivitet i rein, røye og aldrende samer som hadde trosset alle kostholdsråd etter Tsjernobyl.

”Det er for seint med lekjar. Det vi treng her er nok eit gravferdskontor (begravelsesbyrå)”, påpekte Skullerud.

”Jeg ringer”, sa Iver K. Gjengangås  fra Kristelig Folkeparti.  Han hadde nummeret lagret på mobilen.

 Da slo en uhyggelig tanke ned i Grønoset fra Venstre:

Avlåst. Rådhuset var jo avlåst! Og her ligger et lik med en kniv i skallen!!

Klikk her for fortsettelse: - Jeg vil være ordfører.

Publisert 29.03.2019